Sjanghaiet i Shanghai

Denne historien deler jeg for at flere skal slippe å oppleve det samme som jeg gjorde og muligens gi deg et smil og en god latter.Min måte å bli sjanghaiet i Shanghai, er den vanligste måten å bli lurt på og står i alle reisebøker om hva en bør passe seg for i Shanghai. Jeg hadde ikke lest disse bøkene før jeg dro og jeg trodde faktisk ikke jeg ville bli lurt.


Episoden skjedde i påsken 2015. Jeg var på vei til New Zealand for å besøke lillesøster Liv Marit og min svoger Trinity samt hilse på min lille nyfødte nevø Josef. Da jeg bestilte billetter fant jeg et godt tilbud via SAS sine nettsider og turen gikk via København og Shanghai. Fra Shanghai ville turen gå videre med det helt nye flyet til Air New Zealand (en 787-9) og det synes jeg hørtes veldig spennende ut.






Turen var bestilt, men på grunn av justeringer i reisetid endte jeg opp med å få 12 timer i Shanghai. Min første tur til Kina og med et ekstra langt opphold så tenkte jeg at her har jeg muligheter for å oppleve Kina. Jeg visste fra tidligere at verdens eneste, kommersielt drevne Maglev-tog, går fra flyplassen i Shanghai og ut i finansdistriktet Pudong. Toget har ikke hjul, men svever på et magnetfelt og kan kjøre i hastigheter opptil 300-400 kilometer i timen.




Ombord i SAS-flyet fra København til Shanghai snakket jeg med en amerikaner, som bodde i Shanghai. Han fortalte meg hvor enkelt det var å ta Maglev-toget. Videre oppfordret han meg til å ta undergrunnsbanen fra Pudong til People's Square. Derfra kunne jeg gå fra kvartalet, opp en gågate, hvor jeg kunne se Pearl-tower og de flotte skyskraperne på motsatt side ved elven som renner igjennom Shanghai. (Se bilde jeg tok øverst i denne artikkelen).  Et spennende forslag tenkte jeg, og reisevant som jeg er, så tenkte jeg ikke på at dette kunne by på problemer.


Da jeg landet, navigerte jeg meg enkelt rundt på Shanghai lufthavn. Jeg fikk et 24 timers visum, og det gjorde det mulig å oppleve Kina. Herlig tenkte jeg. Jeg fant Maglev-toget og straks var jeg avgårde fra flyplassen. Ved endestasjonen brukte jeg litt tid på å gjøre meg kjent, slik at jeg skulle finne frem igjen på returen. Det var uvant å se hvor mye støv og skitt som fantes på bygninger. Selv ganske nye bygninger bar preg av forurensningen.



Jeg fant undergrunnen med destinasjon People's square. Da vi forlot finansdistriktet Pudong, oppdaget jeg at jeg var den eneste europeer ombord. Jeg var også en halvmeter høyere enn alle andre. Jeg kom frem til People's square, og var veldig glad og opplevde mestring over å ha funnet frem til denne gaten.



Det var sprøtt å se kontrastene rundt People's square. Fra gatekunstnere i parken til Porschebutikken i nærheten med Häagen-Dazs iskrembutikker, samt mange andre vestlige butikker. Men til min store irritasjon så kunne ingen engelsk. Da jeg spurte etter veien til Pearl tower, svarte de fleste: No pearl tower! No pearl tower! Det hører med til historien at nesten alle bilder av Shanghai i vestlige medier er av Pearl tower.






Min glede over å ha funnet parken endret seg til en mild frustrasjon over at jeg ikke fant retningen jeg skulle gå i. Jeg var redd for å gå feil vei også rote meg bort. Gateselgerne var aggressive og selv om de ikke kunne engelsk forstod jeg at det var iPhoner, massasje med mer de hadde å tilby. Jeg begynte å forstå at en hvit nordmann i dette kvartalet med en dyr italiensk skjorte, ekte Ray-ban solbriller og en Samsonite-sekk ikke var det smarteste antrekket i denne delen av Shanghai. Jeg var en magnet for alt som kunne krype å gå. Ingen hadde sett Pearl tower.

Det var da jeg kom over det jeg trodde skulle være redningen min. For jeg passerte en gruppe velkledde kinesere som tok bilder av hverandre. I det jeg passerer sier en av jentene i gruppa. "Selfie" "Can you take a picture of us"? De kan engelsk tenkte jeg til min store glede og lettelse. Jeg knipset noen bilder og de synes det var spennende å øve på sin engelsk. De unge studentene påstod at de var fra Beijing og hadde ferie for å oppleve livet.

De skulle også se alle turiststedene og var på vei til elva med pearl-tower. Jeg var reddet tenkte jeg. vi pratet i vei og de ville gjerne til Europa og se verden. Vi gikk sammen i over en time og jeg fikk se Pearl tower og finansdistriktet Pudong fra det rette stedet. Da vi var ferdige spurte de om vi ville dele en kopp te. De sa at mens vi europeere delte en kopp kaffe ala Starbucks så var de mer interessert i å dele en kopp te.



Fra tidligere erfaring med kinesere så vet jeg viktigheten av å dele en kopp te. Jeg skulle selge en bil til en kineser en gang. Jeg gjennomførte 3 visninger av bilen min og hver gang spurte hun som skulle kjøpe bilen om jeg hadde lyst på te. De to første gangene takket jeg nei. Jeg tenkte at når jeg selger noe, så skal jeg ikke takke ja. Men etter tips fra noen så takket jeg ja til te den tredje gangen og hun valgte å kjøpe bilen. Så jeg tenkte at te vil være en flott måte å avrunde turen på.

Først da vi gikk vekk fra hovedgata og inn i en sidegate begynte jeg å ane trøbbel. Hvor var jeg, hvor er vi på vei? Vi gikk inn i en litt luguber bygning. Inn i et rom hvor de serverte te. Det ble mange te-opplevelser og jeg følte at jeg ble litt nummen i kroppen av all te-drikkingen. Det var te for rikdom, fruktbarhet, lang levealder også videre. Jeg forstod tydelig at her kjenner alle hverandre og den eneste som ikke kjente noen, det var meg. Den ene jenta la virkelig an på meg og ville lære meg I love you på engelsk. De uttaler det Wall-eye-knee. Hun sa hun ville så gjerne flytte fra Kina og starte opp et liv i Norge.

Det ble veldig kleint og jeg sa at jeg måtte videre til min lillesøster og at flyet mitt snart ville gå. Jeg ba de om å ta meg tilbake igjen til t-banen så jeg kunne komme meg til flyplassen. Jeg sa at jeg bare hadde et 24 timers visum, så jeg måtte virkelig komme meg avgårde for å ikke få problemer med myndighetene i Kina. Jenta var tilsynelatende skuffet og de hentet frem betalingsautomaten. Jeg hadde ikke drukket noe annet enn te og så på automaten at dette ville koste meg 3500 kroner.

Jeg hadde ikke noen mulighet for å lage en scene her fordi jeg visste at her kjenner alle hverandre og jeg visste ikke engang hvor jeg var. jeg dro kortet, betalte for meg og ba de så om å ta meg til t-banen. Gjengen fulgte meg tilbake igjen og jeg kom meg videre med Maglev-toget til flyplassen og videre til Liv Marit og Trinity på NZ.

Jeg var så lei meg da jeg satt på det Maglev-toget. i stedet for en stor glede over å ha opplevd Kina og Shanghai, så satt jeg igjen med en følelse å ha bli lurt, robbet og utnyttet. Jeg er glad jeg hadde integritet nok til å ikke gjøre flere dumme valg som å tro at jeg hadde draget på dama, De sa flere ganger at de ikke kunne forstå at jeg var singel som takket nei til mer festligheter. I have to go to New Zealand svarte jeg.

Jeg har senere fått høre at personer som ikke gjør opp for seg også har opplevd å bli dopet ned og fått fjernet organer som har blitt solgt i organhandel. Så jeg er glad jeg har alle organer fremdeles og er i livet til å fortelle historien. På vei hjem satt jeg bare på flyplassen...

Er du i Kina, eller en kultur du ikke kjenner, så les deg bedre opp på den enn det jeg gjorde. Det var en snedig måte jeg ble lurt på. Neste gang flyr jeg via California og USA. Der kjenner jeg kulturen og menneskene.


Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bilrevyen.no - et 15 år langt far og sønn-prosjekt (til minne om Leiv Gjøsæther)

Trygve Skaug - Hvor jeg skal gå

Hvordan bygge gode og varige relasjoner?