 |
| Christian Krohg- Kampen for tilværelsen. Kilde: Wikipedia |
Har du noen ganger tenkt at livet er urettferdig? At det
skjer mye grusomt i verden? Har du vært bekymret for alle menneskene som lider?
Mennesker som blir forfulgt, lemlestet, drept, som ikke har nok mat, mangler medisiner og tak
over hodet.
Svært mange av oss tenker at noen bør stå opp for uretten
som skjer i verden, men svært mange venter at noen andre skal gjøre det.
Hvorfor er det slik? At vi venter på at noen andre skal stå opp for uretten, mens
vi selv sitter inne i stua og fortsetter å se på all uretten på TV, eller leser
om det på Internett. I en verden hvor ropene på hjelp når oss døgnet rundt og
hvor media er en megafon for all urett, hvorfor er det da så få av oss som
ender opp med å stå opp for uretten selv?
Føler vi oss maktesløse? At dette er for innviklet til at vi
klarer å forstå det? Mange ganger er all urett som skjer i verden vanskelig å
forklare med noen enkle ord. Men vi har allikevel en mulighet til å engasjere
oss. Hva kan vi gjøre hver eneste dag for at de rundt oss skal ha det litt
bedre?
Når mange i Norge er så heldige å ha så mange goder så synes
jeg det er på tide at vi gir mer tilbake. Enten i form av å bruke mer av vår
egen tid på å hjelpe de som faller utenfor, eller gir større gaver enn det vi
gir til TV-aksjonen. Mange som lever i Norge i dag har det godt. En fare med
all den materielle velstanden som kommer er at vi kan glemme å ta vare på de
rundt oss. For samtidig som vi får flere materielle ting, så blir de materielle
tingene viktigere for mange mennesker. Dermed ender mange opp skuffet. I stedet
for å glede oss over at vi har en flatskjerm i stua, så tenker mange at naboen
har en nyere, og større flatskjerm. Vi kan risikere at fokuset til mange blir å
lykkes selv og vise oss frem til andre, heller enn å fokusere på at det er mye
urett i verden, og vi som har så mye velstand faktisk har et enda større ansvar
å gi noe tilbake.
For i et samfunn med stadig mer velstand, er det stadig
flere som faller utenfor. Stadig flere som må melde pass. Et samhold i
samfunnet krever at vi byr på oss selv og erkjenner at når alt kommer til alt,
så er det mennesker som kan hjelpe andre mennesker. Det hjelper ikke med flotte
organisasjoner, når alt vi tenker på er tariffer, og hva får jeg ut av å stå
på? Vi skylder hverandre å hjelpe hverandre. Når alt kommer til alt så kan jeg gjøre en forskjell. Det kan du og
