I august startet jeg som rektor. En stor barneskole med 480 elever. For 20 år siden gikk jeg selv ut fra barneskolen og med et autistisk interesse for fly, biler og teknologi. Min drøm i 1994 var å bli pilot. Det var ingen jobb ved siden av. Ingen jobb under. Det var mitt primære mål. Alle historier og stiler hadde en magisk evne til å dreie inn på et fly. Startet historien med en tur i skogen så kunne det plutselig fare et jagerfly over horisonten og på null komma niks så var historien ikke lenger i skogen, men ombord i et F-16 fly. Jeg er så imponert over lærerne mine som klarte å vurdere min utvikling i skriftspråk og tale uten å begrense det til smalt interessefelt.
Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg 20 år senere fikk denne fantastiske muligheten til å fungere som rektor. Så hva har skjedd på denne reisen fra alle flyene, til et brennende engasjement for å drive skoleutvikling og innovativ pedagogisk tenking og didaktikk?
Med tanke på flydrømmen, så brast den rundt 11. september 2001. Da jeg skulle utdanne meg var det omtrent 50 000 arbeidsledige piloter på verdensbasis i tiden som fulgte 9/11. Derfor brukte jeg mye tid på å finne ut av hvem jeg er. Et sted jeg reiste var til karrièreveiledning hos en profesjonell karrièreveileder. Etter en metodisk kartlegging av mine interessefelter, fikk jeg en tilbakemelding om at jeg ikke ville trives i en jobb hvor jeg var alene. I alle jobber jeg hadde fortalt at jeg likte fikk jeg tilbakemelding på at samarbeid med mennesker og andre mennesker stod helt sentralt i utførelsen av jobben. Dersom jeg valgte et yrke uten samarbeid eller andre mennesker ville jeg ikke trives i jobben.
Endel situasjoner i livet gjorde at jeg endte opp som assistent på Ebbestad skole i 2002. Det var her jeg fikk oppleve gleden av å bety en forskjell i andre menneskers liv. Det å få æren av å være endel av barnas oppvekst som skolen gir mulighet til, er verdifullt og gir en glede som er vanskelig å beskrive. Det er stort å kunne være med på å løfte andre mennesker. Det jeg har funnet ut nå 20 år etter at jeg selv gikk ut av barneskolen er at jeg blir lett glad i mennesker, og jeg elsker å være med på å løfte mennesker. I skolen får jeg se mange mennesker hver dag som løfter menneskene rundt seg. Lærere er så fantastiske i at de briljerer i å løfte elevene, gi de selvtillit og motivasjon til å utfordre seg til nye oppgaver som de ikke ville prøvd eller våget uten heiaropet fra lærerne.
Det sies at elever ikke bryr seg om hvor mye du vet, før de vet hvor mye du bryr deg. Hver dag har jeg muligheten til å komme på jobb med nærmere 60 andre personer som er eksperter i å bry seg og ta aktiv del i barnas oppvekst. Det gjør meg ydmyk å få lov å oppleve en slik hverdag. Å jobbe i skolen er for meg verdens beste jobb.
