Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen besøker Konnerud skole

På fredag 21.11.2014 besøkte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen Konnerud skole. Det er morsomt å se elevene og lærerne vise ministeren hva de kan. Her er en video fra besøket.

Propagandabøker selger

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidene 6.11.2014.

I Drammens Tidene 1.11.2014 skriver forfatter Kristian Klausen en kronikk om den digitale demensen som han mener tydelig er en trussel mot vår eksistens. Som mange andre har han lest den bestselgende boka til Manfred Spitzer Digital demens. Spitzer var nylig i Norge for å skape blest rundt sin egen bok. Manfred er hjerneforsker og psykolog og med hans bakgrunn bør man lytte. Samtidig opplever jeg også at han setter en del problemstillinger på spissen. Boka har trekk av apokalyptiske spådommer hvor noe av det Spitzer utrykker er som forsker og noe annet ut i fra et verdisyn på en verden slik han ønsker seg den. Spitzer er kontroversiell og jeg tror det er viktig å rope et forsiktig varsko for jeg tror ikke verden blir så ille som Spitzer påstår.

Men Spitzer har noen poeng som Kristian Klausen og påpeker. Det de påpeker handler ikke om digitaliseringen i seg selv. Det Klausen skriver i kronikken handler om den digitale dannelsen, eller digital dømmekraft. For dannelsen, eller skikk og bruk ligger et stykke etter teknologien og dertil manglende kunnskap om hva teknologien gjør/ikke gjør. Det skjer dessverre en del mobbing på sosiale medier som er av grov sjikanerende karakter. Hadde noen foresatte vært klar over hva deres søte små skriver til hverandre på diverse sosiale medier som Klausen påpeker eller hva barna deres utsettes for, så ville det blitt forbud mot sosiale medier. Derfor har skolene hatt fokus på dette en lang stund og senest fulgt opp av Utdanningsdirektoratet med kampanjen - Voksne skaper vennskap på nett. Men sosiale medier og diverse «likes» er kun en del av en digital revolusjon som sidestilles med den industrielle revolusjonen. Jeg er enig med Klausen i at personifiseringen og rusen av «likes» kan føre til dysfunksjonelle avhengighetsmønstre, men dette i seg selv er bare en liten del av den revolusjonen vi er vitne til. Jeg mener ikke løsningen vil være å stenge teknologien ute av klasserommet, men å gi elever kompetanse til å ha et reflektert syn på hva diverse teknologier gjør/ikke gjør for deres læring. 

Kristian Klausen stiller spørsmålet om kunnskap formidles best på gamlemåten. Jeg pleier spøkefullt å si at «Live kommunikasjon» eller «face-to-face» aldri går av moten. Den er mye mer effektiv enn all verdens avanserte kommunikasjonsplattformer. Det skjer noe i relasjonen mellom mennesker som skaper nysgjerrighet, begeistring og interesse for diverse emner og fag. Det er kjærlighet, omsorg, trygghet, nærhet og omtanke som ikke kan digitaliseres. Uansett hva fremtiden har å by på, så vil aldri teknologien erstatte våre menneskers primære behov og behov for kontakt med andre mennesker. Men teknologien kan understøtte disse behovene. Min søster bor på New Zealand. Å reise dit tar mer enn to dager. Men jeg kan se henne på Skype. Jeg ser ansiktet hennes, hører stemmen hennes og hun virker ikke å være så langt avgårde der vi sitter og deler en frokost/kvelds som vi kaller det. På grunn av 12 timers tidsforskjell spiser en av oss frokost, mens den andre spiser kveldsmat. Her gjør teknologien noe med lengselen etter å se lillesøster mindre prekær. Jeg opplever å ha henne i livet, selv om det kun er på en skjerm. Selv om det gjør savnet mindre, så er det klart at å se henne «Live» og besøke henne trumfer all teknologi. Men jeg ønsker ikke en debatt der jeg må velge enten, eller. Jeg ønsker ikke kun å sende brev på den gammeldagse måten, selv om vi også gjør det.  Det tar en til to uker før brevet er fremme og før jeg får svar kan det ha gått 1 måned. Da hjelper det å kunne sette meg foran nettbrettet og ta en videosamtale. Om jeg får demens av å se lillesøster på et nettbrett? Det er i så fall verdt det.