Min siste konkurranse med pappa

På bilde til høyre, ser du ramma på min gamle tredemølle, som er i ferd med å sprekke opp. For ett og et halvt år siden kjøpte jeg en tredemølle, ikke for proffe, men for viderekommende på XXL. Mølla kostet opprinnelig 10 000 kroner, men den var satt ned til 9 000. En god pris, tenkte jeg.

Men etter at jeg kjøpte denne tredemølla, så har jeg ikke bare løpt litt, slik jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har løpt ganske mye. Faktisk så mye at jeg har løpt den i stykker på 1,5 år. Det er jo egentlig veldig gøy! Og etter noen bilder frem og tilbake med XXL og Mylna Sport, så kom de frem til at jeg fikk en ny tredemølle til 20 000 kroner som erstatning for den gamle. Dette er en proffmølle, og en mølle jeg kan løpe mye på. Jeg har allerede hatt glede av å løpe noen runder på den nye mølla, og den er god å løpe på.

Jeg løper nå 3 ganger i uka, og er på SATS med PT to ganger i uka. Det har ført til at muskelmassen har økt og fettet går stadig nedover. Vekta er ikke redusert, noe særlig, og det er heller ikke et poeng. Poenget er å ha god hverdagsstyrke og energi og overskudd.

Jeg er heldig og er født med en frisk kropp. Da bør jeg også ta vare på kroppen. Det er mange helseskader knyttet til en usunn livsstil. Det heter seg i USA, at 40% av helseutgiftene er knyttet til fedme og usunn livsstil. Jeg tror ikke vi er langt etter i Norge. 

Da den gamle mølla ble byttet ut og jeg fikk beskjed om at den gamle mølla måtte kasseres, kom jeg til å tenke på bakgrunnen til at jeg kjøpte den i førsteomgang. 

Det hele startet som en konkurranse mellom pappa og meg. Da vi kjørte mellom New York og Los Angeles, utfordret pappa meg. Helt siden jeg var liten klarte pappa å lage konkurranser som jeg av en eller annen grunn alltid klarte å vinne, eller fullføre. Da jeg var liten klarte jeg alltid å hente hva som helst på under 10 sekunder. Avstandene mellom sekundene varierte ofte, men i min iver så var det alltid gøy å være tilbake innen pappa hadde talt til ti. Senere i livet har pappa også vært en god motivator.

Så, tilbake til denne tredemølla. Pappa utfordret meg som sagt, som innebar at vi begge skulle begynne å komme i form. Jeg var bekymret for pappa sin helse, og jeg tenkte det ville være bra for han å komme i gang med trening. Som sagt, så gjort. Pappa kjøpte seg en trimsykkel og jeg kjøpte meg denne tredemølla. Pappa gav meg jevnlig en oppdatering på sin progresjon. Jeg var glad for å se at han begynte å komme i gang. Skulle jeg innom, sørget han for at han rakk en runde, mens jeg kjørte fra Kniveåsen til Mariåsen.

Lite visste vi hva som lå foran. Lite visste vi at pappa ville dø, 3 måneder etter at han utfordret meg i denne konkurransen. Så derfor har jeg fortsatt konkurransen, eller utfordringen. Selv om jeg vet jeg kommer til å vinne. Jeg gjør det, fordi jeg på den måten har pappa litt med meg når jeg trener. Jeg gjør det også fordi jeg lovte pappa det. Fordi et løfte betyr noe. Selv om omstendighetene endret seg. Selv om pappa ikke er her lenger, så holder jeg min del av avtalen. Og da har jeg med meg pappa når jeg løper og trener. Det gir meg en motivasjon til å fortsette, og har bidratt til å gi meg mer overskudd og livsglede.