Propagandabøker selger

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidene 6.11.2014.

I Drammens Tidene 1.11.2014 skriver forfatter Kristian Klausen en kronikk om den digitale demensen som han mener tydelig er en trussel mot vår eksistens. Som mange andre har han lest den bestselgende boka til Manfred Spitzer Digital demens. Spitzer var nylig i Norge for å skape blest rundt sin egen bok. Manfred er hjerneforsker og psykolog og med hans bakgrunn bør man lytte. Samtidig opplever jeg også at han setter en del problemstillinger på spissen. Boka har trekk av apokalyptiske spådommer hvor noe av det Spitzer utrykker er som forsker og noe annet ut i fra et verdisyn på en verden slik han ønsker seg den. Spitzer er kontroversiell og jeg tror det er viktig å rope et forsiktig varsko for jeg tror ikke verden blir så ille som Spitzer påstår.

Men Spitzer har noen poeng som Kristian Klausen og påpeker. Det de påpeker handler ikke om digitaliseringen i seg selv. Det Klausen skriver i kronikken handler om den digitale dannelsen, eller digital dømmekraft. For dannelsen, eller skikk og bruk ligger et stykke etter teknologien og dertil manglende kunnskap om hva teknologien gjør/ikke gjør. Det skjer dessverre en del mobbing på sosiale medier som er av grov sjikanerende karakter. Hadde noen foresatte vært klar over hva deres søte små skriver til hverandre på diverse sosiale medier som Klausen påpeker eller hva barna deres utsettes for, så ville det blitt forbud mot sosiale medier. Derfor har skolene hatt fokus på dette en lang stund og senest fulgt opp av Utdanningsdirektoratet med kampanjen - Voksne skaper vennskap på nett. Men sosiale medier og diverse «likes» er kun en del av en digital revolusjon som sidestilles med den industrielle revolusjonen. Jeg er enig med Klausen i at personifiseringen og rusen av «likes» kan føre til dysfunksjonelle avhengighetsmønstre, men dette i seg selv er bare en liten del av den revolusjonen vi er vitne til. Jeg mener ikke løsningen vil være å stenge teknologien ute av klasserommet, men å gi elever kompetanse til å ha et reflektert syn på hva diverse teknologier gjør/ikke gjør for deres læring. 

Kristian Klausen stiller spørsmålet om kunnskap formidles best på gamlemåten. Jeg pleier spøkefullt å si at «Live kommunikasjon» eller «face-to-face» aldri går av moten. Den er mye mer effektiv enn all verdens avanserte kommunikasjonsplattformer. Det skjer noe i relasjonen mellom mennesker som skaper nysgjerrighet, begeistring og interesse for diverse emner og fag. Det er kjærlighet, omsorg, trygghet, nærhet og omtanke som ikke kan digitaliseres. Uansett hva fremtiden har å by på, så vil aldri teknologien erstatte våre menneskers primære behov og behov for kontakt med andre mennesker. Men teknologien kan understøtte disse behovene. Min søster bor på New Zealand. Å reise dit tar mer enn to dager. Men jeg kan se henne på Skype. Jeg ser ansiktet hennes, hører stemmen hennes og hun virker ikke å være så langt avgårde der vi sitter og deler en frokost/kvelds som vi kaller det. På grunn av 12 timers tidsforskjell spiser en av oss frokost, mens den andre spiser kveldsmat. Her gjør teknologien noe med lengselen etter å se lillesøster mindre prekær. Jeg opplever å ha henne i livet, selv om det kun er på en skjerm. Selv om det gjør savnet mindre, så er det klart at å se henne «Live» og besøke henne trumfer all teknologi. Men jeg ønsker ikke en debatt der jeg må velge enten, eller. Jeg ønsker ikke kun å sende brev på den gammeldagse måten, selv om vi også gjør det.  Det tar en til to uker før brevet er fremme og før jeg får svar kan det ha gått 1 måned. Da hjelper det å kunne sette meg foran nettbrettet og ta en videosamtale. Om jeg får demens av å se lillesøster på et nettbrett? Det er i så fall verdt det.

Er skolen relevant i det 21. århundre?

I dag har jeg skrevet på bloggen til Ludvigsen-utvalget som er nedsatt av Kunnskapsdepartementet og skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser elevene vil trenge i fremtiden. Der drøfter jeg skolens relevanse i det 21. århundre.

http://blogg.regjeringen.no/fremtidensskole/2014/10/05/er-skolen-relevant-i-det-21-arhundre/

Ludvigsen utvalget utreder 21. Århundrets ferdigheter

Ludvigsen-utvalget har nå i september levert en del-rapport om elevenes læring i fremtidens skole. Rapporten NOU 2014:7 tar for seg mange spennende utviklingstrekk og beskrivelser av norsk skole.

I oppsummeringen drøfter den noen spennende problemstillinger i forhold til endringshyppigheten på teknologiområdet gjør det nødvendig at skolen er i stand til å forandre seg og legge tilrette for kontinuerlig utvikling i deltakende læringsprosesser for elever og lærere.

Her er oppsummeringen fra utredningen til Ludvigsen-utvalget så langt:

Mange av de dominerende trekkene ved samfunnsutviklingen er ikke nye, men samfunns- og
arbeidslivet utfordres ved at utviklingen skjer i et hurtig tempo. Utvalget vil i hovedutredningen vurdere hvordan dette endrer kravene til kompetansen elevene bør utvikle gjennom skolegangen.
Felles for mange av prosjektene som omhandler kompetanser for det 21. århundre, er at de stiller
spørsmål ved om innholdet i dagens skole i tilstrekkelig grad forbereder elevene på livet i og
etter skolen. 

Med utgangspunkt i sentrale utviklingstrekk ved dagens samfunns- og arbeidsliv,
og et bredt kompetansebegrep som omfatter både faglige, sosiale og emosjonelle sider ved
elevenes læring, er vurderingene fra prosjektene at fagovergripende kompetanser vil være enda
viktigere i fremtiden. Prosjektene vektlegger at gode kompetansebeskrivelser i læreplanverket er et viktig bidrag til felles forståelse av kompetansebegrepet hos alle aktører. I tillegg fremheves det at gode implementeringsstrategier som inkluderer bred involvering,har stor betydning når innhold i skolen skal endres.

Utvalget vil understreke at endringshyppigheten på IKT-området gjør det nødvendig at skolen
er i stand til å forandre seg og legge til rette for kontinuerlig utvikling i deltakende læringsprosesser
for elever og lærere. Utvalget vil i hovedutredningen se nærmere på forholdet mellom digital kompetanse og elevenes faglige kompetanse og vurdere hvordan disse kan integreres i
elevenes læringsarbeid. Utvalget legger til grunn at elevene utvikler sin kompetanse i et samspill mellom faglige, sosiale og emosjonelle sider ved læring, og at læring i skolen handler om å utvikle både kognitive, sosiale og emosjonelle kompetanser. Det å utvikle kompetanse i og på tvers av fag vil sannsynligvis ikke bli mindre viktig fremover. I dagens og morgendagens kunnskapsintensive samfunn blir elever som ikke fullfører grunnopplæringen, en mer sårbar gruppe enn tidligere.

Utvalget vil legge kunnskapsgrunnlaget fra prosjektene som omhandler kompetanser for det 21. århundre til grunn for hovedutredningen. Med utgangspunkt i at kompetansene allerede er en del av dagens norske læreplanverk, vil utvalget se på om sentrale trekk ved samfunnsutviklingen gjør at noen av disse kompetansene bør vektlegges sterkere enn i dag, for eksempel kreativitet,
samarbeidsevne, holdninger, etiske vurderinger, demokratisk deltakelse og kompetanse