Slik får du omtenksomme barn

Psykologene Stephanie Jones og Richard Weissbourd ved Harvard universitet har utarbeidet 7 råd til foreldre som ønsker å oppdra snille og omtenksomme barn gjennom sitt prosjekt The Making Caring Common Project (MCCP). jeg opplever at hemmeligheten bak en god skole er voksne som virkelig bryr seg. For å sitere et engelsk ordtak: Pupils do not care how much you know, until the know how much you care. I tråd med dette ordtaket opplever jeg ar Jones og Weissbourd har kommet til 7 gode råd. 

1. Jobb for å opprettholde et kjærlig og omtenksomt forhold til barna dine

Barn lærer omtanke når de blir vist omtanke selv.

2. Vær en god rollemodell og mentor

Barn lærer av det du gjør, ikke det du sier.

3. Prioritér omtanke for andre og still høye etiske krav

Dine barns lykke er ikke viktigere enn andres.

4. Legg til rette for at barna kan vise omtanke og uttrykke takknemlighet

Takknemlighet er en viktig kilde til lykke.

5. Utvid kretsen barna bryr seg om

Også mennesker barna ikke kjenner, fortjener deres omtanke.

6. Fremhev barns evne til å tenke etisk og få til positive endringer i sitt miljø

Barn ønsker å være gode krefter i sitt miljø.

7. Hjelp barna å utvikle selvkontroll og håndtere egne følelser

Alle følelser er ok, men ikke alle måter å takle dem på er nyttige.

Disse rådene er hentet fra artikkelen denne artikkelen hos klikk.no og er tillatt gjengitt.

Opprinnelig arikkel: http://www.klikk.no/foreldre/barn/article932549.ece

Propagandabøker selger

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidene 6.11.2014.

I Drammens Tidene 1.11.2014 skriver forfatter Kristian Klausen en kronikk om den digitale demensen som han mener tydelig er en trussel mot vår eksistens. Som mange andre har han lest den bestselgende boka til Manfred Spitzer Digital demens. Spitzer var nylig i Norge for å skape blest rundt sin egen bok. Manfred er hjerneforsker og psykolog og med hans bakgrunn bør man lytte. Samtidig opplever jeg også at han setter en del problemstillinger på spissen. Boka har trekk av apokalyptiske spådommer hvor noe av det Spitzer utrykker er som forsker og noe annet ut i fra et verdisyn på en verden slik han ønsker seg den. Spitzer er kontroversiell og jeg tror det er viktig å rope et forsiktig varsko for jeg tror ikke verden blir så ille som Spitzer påstår.

Men Spitzer har noen poeng som Kristian Klausen og påpeker. Det de påpeker handler ikke om digitaliseringen i seg selv. Det Klausen skriver i kronikken handler om den digitale dannelsen, eller digital dømmekraft. For dannelsen, eller skikk og bruk ligger et stykke etter teknologien og dertil manglende kunnskap om hva teknologien gjør/ikke gjør. Det skjer dessverre en del mobbing på sosiale medier som er av grov sjikanerende karakter. Hadde noen foresatte vært klar over hva deres søte små skriver til hverandre på diverse sosiale medier som Klausen påpeker eller hva barna deres utsettes for, så ville det blitt forbud mot sosiale medier. Derfor har skolene hatt fokus på dette en lang stund og senest fulgt opp av Utdanningsdirektoratet med kampanjen - Voksne skaper vennskap på nett. Men sosiale medier og diverse «likes» er kun en del av en digital revolusjon som sidestilles med den industrielle revolusjonen. Jeg er enig med Klausen i at personifiseringen og rusen av «likes» kan føre til dysfunksjonelle avhengighetsmønstre, men dette i seg selv er bare en liten del av den revolusjonen vi er vitne til. Jeg mener ikke løsningen vil være å stenge teknologien ute av klasserommet, men å gi elever kompetanse til å ha et reflektert syn på hva diverse teknologier gjør/ikke gjør for deres læring. 

Kristian Klausen stiller spørsmålet om kunnskap formidles best på gamlemåten. Jeg pleier spøkefullt å si at «Live kommunikasjon» eller «face-to-face» aldri går av moten. Den er mye mer effektiv enn all verdens avanserte kommunikasjonsplattformer. Det skjer noe i relasjonen mellom mennesker som skaper nysgjerrighet, begeistring og interesse for diverse emner og fag. Det er kjærlighet, omsorg, trygghet, nærhet og omtanke som ikke kan digitaliseres. Uansett hva fremtiden har å by på, så vil aldri teknologien erstatte våre menneskers primære behov og behov for kontakt med andre mennesker. Men teknologien kan understøtte disse behovene. Min søster bor på New Zealand. Å reise dit tar mer enn to dager. Men jeg kan se henne på Skype. Jeg ser ansiktet hennes, hører stemmen hennes og hun virker ikke å være så langt avgårde der vi sitter og deler en frokost/kvelds som vi kaller det. På grunn av 12 timers tidsforskjell spiser en av oss frokost, mens den andre spiser kveldsmat. Her gjør teknologien noe med lengselen etter å se lillesøster mindre prekær. Jeg opplever å ha henne i livet, selv om det kun er på en skjerm. Selv om det gjør savnet mindre, så er det klart at å se henne «Live» og besøke henne trumfer all teknologi. Men jeg ønsker ikke en debatt der jeg må velge enten, eller. Jeg ønsker ikke kun å sende brev på den gammeldagse måten, selv om vi også gjør det.  Det tar en til to uker før brevet er fremme og før jeg får svar kan det ha gått 1 måned. Da hjelper det å kunne sette meg foran nettbrettet og ta en videosamtale. Om jeg får demens av å se lillesøster på et nettbrett? Det er i så fall verdt det.

Er skolen relevant i det 21. århundre?

I dag har jeg skrevet på bloggen til Ludvigsen-utvalget som er nedsatt av Kunnskapsdepartementet og skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser elevene vil trenge i fremtiden. Der drøfter jeg skolens relevanse i det 21. århundre.

http://blogg.regjeringen.no/fremtidensskole/2014/10/05/er-skolen-relevant-i-det-21-arhundre/