17 februar, 2013

Du og jeg kan gjøre en forskjell

Christian Krohg- Kampen for tilværelsen. Kilde:
Wikipedia

Har du noen ganger tenkt at livet er urettferdig? At det skjer mye grusomt i verden? Har du vært bekymret for alle menneskene som lider? Mennesker som blir forfulgt, lemlestet, drept, som ikke har nok mat, mangler medisiner og tak over hodet.

Svært mange av oss tenker at noen bør stå opp for uretten som skjer i verden, men svært mange venter at noen andre skal gjøre det. Hvorfor er det slik? At vi venter på at noen andre skal stå opp for uretten, mens vi selv sitter inne i stua og fortsetter å se på all uretten på TV, eller leser om det på Internett. I en verden hvor ropene på hjelp når oss døgnet rundt og hvor media er en megafon for all urett, hvorfor er det da så få av oss som ender opp med å stå opp for uretten selv? 

Føler vi oss maktesløse? At dette er for innviklet til at vi klarer å forstå det? Mange ganger er all urett som skjer i verden vanskelig å forklare med noen enkle ord. Men vi har allikevel en mulighet til å engasjere oss. Hva kan vi gjøre hver eneste dag for at de rundt oss skal ha det litt bedre?

Når mange i Norge er så heldige å ha så mange goder så synes jeg det er på tide at vi gir mer tilbake. Enten i form av å bruke mer av vår egen tid på å hjelpe de som faller utenfor, eller gir større gaver enn det vi gir til TV-aksjonen. Mange som lever i Norge i dag har det godt. En fare med all den materielle velstanden som kommer er at vi kan glemme å ta vare på de rundt oss. For samtidig som vi får flere materielle ting, så blir de materielle tingene viktigere for mange mennesker. Dermed ender mange opp skuffet. I stedet for å glede oss over at vi har en flatskjerm i stua, så tenker mange at naboen har en nyere, og større flatskjerm. Vi kan risikere at fokuset til mange blir å lykkes selv og vise oss frem til andre, heller enn å fokusere på at det er mye urett i verden, og vi som har så mye velstand faktisk har et enda større ansvar å gi noe tilbake.

For i et samfunn med stadig mer velstand, er det stadig flere som faller utenfor. Stadig flere som må melde pass. Et samhold i samfunnet krever at vi byr på oss selv og erkjenner at når alt kommer til alt, så er det mennesker som kan hjelpe andre mennesker. Det hjelper ikke med flotte organisasjoner, når alt vi tenker på er tariffer, og hva får jeg ut av å stå på? Vi skylder hverandre å hjelpe hverandre. Når alt kommer til alt så kan jeg gjøre en forskjell. Det kan du og

Ingen kommentarer: